Planlovutvalgets enkle løsninger

Av Helge Evju, styreleder Norges Skogeierforbund

Det er signalisert at regjeringen vil fremme forslag om endringer i Plan- og bygningsloven i løpet av våren. Utgangspunktet er planlovutvalgets lovforslag fra 2003. Det store spørsmålet er om regjeringen vil følge opp utvalgets forslag om at kommuneplanen skal regulere hvordan jordbruk, skogbruk, ferdsel og andre aktiviteter skal drives i kommunen.

Kommuneplanens arealdel er i utgangspunktet en oversiktsplan som skal avklare hva arealene i en kommune skal brukes til. Den har vist seg å være et godt redskap for å foreta en helhetlig vurdering av hvilke arealer som skal brukes til boliger, hytter, foretninger, offentlige formål og lignende, og hvilke arealer som skal sikres som landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder). Dette er i utgangspunktet en krevende oppgave der kommunepolitikerne står overfor mange og vanskelige avveininger mellom ulike interesser.

Mer detaljert planlegging av hvordan arealene skal brukes er i dag forutsatt å skje gjennom reguleringsplaner. I LNF-områdene er jord- og skogbruk og andre aktiviteter regulert av sektorlover. Avveiningen mellom de ulike interessene skjer dermed gjennom naturvernlov, friluftslov, skogbrukslov, jordlov m.m.

Planlovutvalgets forslag til ny plan- og bygningslov bryter med dette prinsippet. Forslaget innebærer at en gjennom kommuneplanen skal kunne bestemme hvordan skog og andre utmarksarealer skal forvaltes. Dette skjer ved at en på kommuneplankartet avgrenser hensynssoner (for biologisk mangfold, kulturvern, kulturlandskap, naturvern, friluftsliv, m.m) og gir bestemmelser for å ivareta hensynene. Også utenfor hensynssonene skal det kunne gis bestemmelser som regulerer forholdet mellom landbruks-, frilufts- og naturverninteressene.

Gjennom dette opplegget vil en kommune på oversiktsplannivå kunne gi detaljerte og vidtgående regler om hvordan en grunneier skal drive næring på sin eiendom.

Bestemmelsene vil både kunne gå ut over og bryte med det regelverk skogbruket i dag må forholde seg til. I Skogbruksloven og Levende Skog-standarden, som praktisk talt hele norsk skogbruk er sertifisert etter, er det detaljerte regler for hvordan skogeier skal ta hensyn til bl.a. biologisk mangfold og friluftsliv. Regelverket er et resultat av omfattende prosesser og er basert på et solid skogbruksfaglig og miljøfaglig grunnlag.

I et viktig friluftsområde krever dette regelverket at skogeieren må ta bestemte hensyn til de friluftsverdiene som finnes der. Tilsvarende er tilfellet i områder av stor verdi for biologisk mangfold. I edellauvskog, sumpskog, fjellskog og i kantsoner mot myrer, vann og vassdrag er det for eksempel egne regler for hvordan skogen skal drives for å ivareta det biologiske mangfoldet. Det er også egne regler for hvordan hogst skal skje i furuskog og i granskog under forskjellige forhold.

Skogbrukets regelverk forutsetter også at det blir foretatt miljøregistreringer for å kartlegge arealer som har livsmiljøer som er viktige for arter som kunne være truet hvis det ikke ble tatt spesielle hensyn. Med utgangspunkt i disse registreringene blir det etablert et nettverk med nøkkelbiotoper som skal forvaltes for å sikre artene egnete livsmiljøer. Da det er definert 29 ulike livsmiljøer med spesielle krav til skogen, må både avgrensning og forvaltningsregler vurderes for hver enkelt nøkkelbiotop

Ønsker myndighetene å legge restriksjoner på skogbruket ut over dette, skjer dette i dag enten gjennom Naturvernloven eller gjennom reguleringsplaner etter Plan- og bygningsloven. I begge tilfeller skjer dette etter omfattende prosesser der en etter en faglig og politisk vurdering avgrenser områdene og fastsetter regler for hvordan det enkelte området skal forvaltes.

At kommunen i oversiktsplanleggingen skal kunne bestemme at en skogeier skal ivareta verdiene på en annen måte, blir for lettvint og tilfeldig. I en oversiktsplanprosess vil det ikke være mulig å foreta de grundige faglige og politiske vurderingene som er nødvendig for å oppnå gode løsninger. Resultatet kan bli både store negative næringsmessige konsekvenser og dårlige miljøfaglige løsninger.

Mange i planleggingsmiljøet har lenge ønsket at de skal kunne regulere hvordan jord- og skogbruk skal drives i LNF-områder. De er tydeligvis ikke i stand til å se at det er behov for grundige faglige vurderinger for å kunne bestemme hvordan et areal skal skjøttes, og at slike vurderinger vanskelig kan skje gjennom kommunenes oversiktsplanlegging. For dem virker det helt greitt om det blir bestemt at alle områder som er registrert i naturtypekartleggingen legges ut som hensynssoner som skal bevares urør, og at resten av skogen i kommunen kun skal plukkhogges, til tross for at en mer grundig vurdering opplagt ville gitt et annet resultat.

I ulike former har derfor planlovutvalgets forslag vært en gjenganger i innstillinger fra ulike planlovutvalg i 25 år. Hver gang har imidlertid politikerne konkludert med at kommuneplanens arealdel ikke er et egnet verktøy for å regulere hvordan en næring skal drives. Norges Skogeierforbund setter sin lit til at også denne regjeringen konkluderer på samme måte.

Om oss

Norges Skogeierforbund er sentral overbygning for syv skogeierandelslag, 342 lokale skogeierlag og vel 38.000 skogeier over hele landet. Samlet står vi for ca. 80 prosent av skogproduksjonen i Norge og har betydelige eierandeler i norsk og internasjonal skogindustri. Skogeierforbundets hovedoppgaver er næringspolitikk, samfunnskontakt og politisk påvirkning av rammebetingelsene for skog og trenæringen. Vårt påvirkningsarbeid er basert på nettverkssamarbeid, allianser og konstruktiv dialog med myndighetene. Vi arbeider for økt verdiskaping, privat eiendomsrett og aksept for langsiktig og økonomisk forvaltning av naturen. Salg av tømmer utgjør hovedinntekten fra skogen for de fleste medlemmene. De syv skogeierandelslagene kjøper medlemmenes tømmer som de videreselger til sagbruk og treforedlingsindustri. Inntektene fra salg av jakt, fiske og hytteutleie er imidlertid sterkt økende. Skogeierandelslagene eier og driver flere selskaper som selger slike utmarksprodukter på vegne av medlemmene. Skogeiersamvirket arbeider aktivt for å øke verdiskapningen i skogbruket, både gjennom direkte eierskap i en rekke sagbruk, treforedling (Norske Skog) og tremekanisk industri (Moelven) og gjennom deltagelse i mange utviklingsprosjekter. Målet for dette arbeidet er både å sikre full avsetning for tømmeret og å øke foredlingsgraden for tømmeret. De senere årene har skogeiersamvirket økt sin satsing på både bioenergi og utmarksnæring. Skogeiersamvirket har i dag en bokført egenkapital på 1,8 millarder kroner, hvorav det vesentlige er knyttet til aksjer i Norske Skog og Moelven. Det er skogeierlagene som eier denne kapitalen. Som ellers i landbrukssamvirket er opprinnelsen til skogeiersamvirket at medlemmene var nødt til å organisere seg for å oppnå tilfredsstillende priser på tømmeret. Oppnådd pris på tømmeret er i dag like viktig som før, men skogeierforeningene og Norges Skogeierforbund satser i dag store ressurser på næringspolitikk og forholdet til storsamfunnet. Skogeiersamvirket har gjennom Levende Skog laget et opplegg for miljøtilpasset skogbruk basert på standarder som er utarbeidet i samarbeid med miljøorganisasjonene.

Abonner

Multimedia

Multimedia