Tiden er i ferd med å renne ut for ballastvann.

Oktober 28, 2013, Stavanger: Resolusjonen i MEPC 65 var ment å skulle legge til rette for en etterlengtet ratifisering av IMOs ballastvannkonvensjon (Ballast Water Management (BWM) Convention). Men har den faktisk vært mer til skade enn gavn? Leverandørene av renseanlegg for ballastvann og miljølobbyen er entydige i sine vurderinger.

- Min første reaksjon var forbehold, men likevel håp, innrømmer Lars Erik Mangset i WWF når han får spørsmål om sin respons på utkastet til resolusjon om ballastvann i MEPC 65 i mai.

- Da ettermontering av renseanlegg for ballastvann i eksisterende fartøy hele tiden har utgjort ett av de største hindrene for ratifisering av ballastvannkonvensjonen, var vi villige til å akseptere det hvis dette ivaretok redernes bekymringer. Med denne resolusjonen tenkte vi, ‘flott, nå finnes det ikke flere unnskyldninger’.

Men han virker ikke lenger like håpefull når han med et sukk legger til:

- Men hva har så skjedd? Ja, si det.

Det er en utfordring som Tore Andersen, administrerende direktør hos Optimarin som har spesialisert seg på renseanlegg for ballastvann, er veldig klar til å gi seg i kast med.

- På ordrefronten har det skjedd veldig lite, innrømmer han åpenhjertig, særlig med tanke på ettermontering. Men noe er på gang i bransjen – i feil retning. Og MEPC 65-resolusjonen, som utgjør nok et kapittel i en evigvarende saga preget av stadig usikkerhet og frustrasjon, er delvis skyld i det.

Den lange veien mot ratifisering

Den uendelige sagaen Andersen henviser til er den sirupstrege prosessen for IMOs ballastvannkonvensjon som ble vedtatt helt tilbake i 2004. Og ettersom kun 38 land som representerer 30,38 % av verdens tonnasje har ratifisert konvensjonen til dags dato (35 % er påkrevd), virker det ikke som sagaen vil bli avsluttet med det første.

Og intensjonen med MEPC 65 var, som Mangset påpeker, å få en slutt på dette ved å etablere en mer romslig tidsfrist for montering av renseanlegg for ballastvann (ved å anbefale at skip bygd før ratifiseringen ikke vil få krav om et slikt anlegg før første periodiske besiktigelse av skipets IOPP-sertifikat etter ratifiseringen).

Når resolusjonen vedtas i november, vil den i noen tilfeller gi rederne flere års uventet pusterom for planlegging av slik etterinstallering for sine globale flåter.

- Dette er langt fra ideelt, fastslår Mangset, men det er håndterlig dersom det samordnes med politisk handling for å overbevise noen av de gjenværende store flaggstatene, f.eks. Panama, til å delta i ratifiseringsprosessen. Dette må være en balansegang.

Det er hans oppfatning at vektskålen nå beklageligvis har tippet kraftig over til den ene siden.

- Det har ikke skjedd noen ting, fremhever han, noe som sender et helt feil signal til bransjen.

Noe Andersen og hans kollegaer i ballastvannsektoren kan underskrive på.

Faren ved manglende handling

- Det blir mer og mer en ‘bare la oss vente å se hva som skjer’-holdning, og dette begynner å undergrave vår bransje, bemerker Optimarin-sjefen.

For å understreke sitt poeng henviser Andersen til Desmi. Pumpespesialisten annonserte i midten av september at selskapet ikke lenger ville tilby Desmi Ocean Guard BWT-systemet til sine kunder grunnet “usikkerhet” i markedet og denne “vent og se-holdningen”. Selskapet sier i en offisiell uttalelse at det nå vil fokusere på “salg av våre andre miljøvennlige produkter”, men forventer å returnere til ballastvann “etter hvert som markedet modnes.”

- Dette er virkelig beklagelig, sier Andersen, men i det minste har virksomheter som deres andre avdelinger og teknologier de kan sette sin lit til. Ballastvannspesialister som oss – husk at vi har jobbet med dette siden 1995 og installerte verdens første kommersielle renseanlegg for ballastvann i 2000 – har ikke den luksus. Dette er vårt eneste satsningsområde.”

Optimarin har investert hva Andersen betegner som “betydelige beløp” i utvikling av sitt enkle og pålitelige filtrerings- og UV-strålingsanlegg, og har med det blitt markedsledende for fartøy opp til ca 60 000 dvt. Selskapet kan nå stolt bekrefte ordrer for 260 skip og har installert rundt 120 anlegg og investert ytterligere “betydelige beløp” for å sikre at alle disse enhetene er godkjent av DNV, IMO og USAs kystvakt. Men selv markedsledere føler seg presset, noe Andersen glatt innrømmer:

- Det er bekymringsfullt, sier han, “men mest av alt er det utrolig skuffende.

En oppfatning som deles av Mangset.

- For fem eller seks år siden, forteller representanten for WWF Norge, var hovedargumentet mot konvensjonen manglende teknologi i markedet. Men dette stemmer ikke lenger. Det er nå et godt kommersielt miljø som tilbyr en rekke ulike løsninger (det er estimert at 40 systemer er godkjent av IMO).

- Det vi nå ser, imidlertid, er at desto lenger ratifiseringsprosessen drar ut i tid, desto større blir usikkerheten for og trusselen mot disse leverandørene. Dette setter videre utvikling av tekniske løsninger i fare, samtidig som sektoren blir svekket av at leverandører trekker seg ut og rederne dermed får færre alternativer å velge mellom, slik at deres beslutning dermed blir ytterligere utsatt.

- Dette, erklærer han, er ikke hva bransjen trenger … og for ikke å snakke om miljøet…

Stille invasjon

Den skade som påføres sektoren er en ting, den katastrofale påvirkningen ubehandlet ballastvann har på marine økosystemer rundt om i verden noe helt annet.

Mangset betegner ballastvann som “den andre største trusselen mot det globale biomangfoldet etter klimaendring.”

- Hvert år blir ca. 10 milliarder tonn ballastvann transportert rundt om i verden, med rundt 7 000 marine arter som hver eneste dag fraktes rundt i ballasttanker.

 - Disse artene, som ofte er aggressive og reproduserer seg raskt, kan utkonkurrere naturlig hjemmehørende flora og fauna når de følger med ubehandlet ballast. I 2009 gjorde vi en studie hvor vi fant at det hadde blitt rapportert funn av invaderende arter i 84 % av verdens 232 marine økoregioner, med internasjonal skipsfart som den primære spredningsmåten for skadeorganismer. Den skade som nå skjer hver eneste dag er helt overveldende.

Mangset sier at man i den samme studien fant at spredningen av invaderende arter hadde ført til et globalt økonomisk tap på rundt 50 milliarder dollar i tidsrommet mellom 2004 og 2009. Dette skyldes ikke bare tap av fiskebestand, men også at miljøet, infrastruktur og virksomheter blir skadelidende. Et eksempel på dette er sebramuslingen, en østeuropeisk inntrenger som forårsaker stor skade i USA ved å blokkere vanninntakene til kullkraftverk, noe som koster energiindustrien flere titalls millioner dollar hvert eneste år.

Behov for ny drive

- Men til tross for disse enorme skadevirkningene, sier Andersen, mens han skifter fokus til grønn politikk, er det ingen reell politisk vilje til å ratifisere ballastvannkonvensjonen og stoppe disse usynlige inntrengerne. Mange av de gjenværende store flaggstatene, som alene hadde fått konvensjonen over grensen på 35 %, påtar seg ganske enkelt ikke sitt ansvar og undertegner konvensjonen.

På bakgrunn av den endeløse rekken av forsinkelser, sier Andersen at mer kunne vært gjort for å ivareta både miljøet og de rederne som er fremsynte nok til å investere i renseanlegg for ballastvann før ratifisering av konvensjonen. Han tror bruk av ‘unntaksklausuler’ kan stimulere til aktivitet.

- Unntaksklausuler som beskytter redernes investeringer vil virkelig være til hjelp, bemerket han. - Dersom strengere regelverk og standarder innføres, kan skip som allerede har fått montert renseanlegg for ballastvann bli fritatt. Dette ville imøtekomme følelsen av usikkerhet og oppmuntret redere til å ta ansvar for sitt ballastvann i dag.

- For hver dag som denne somlingen fortsetter blir skadene større – på miljøet og for bransjen. Det er de invaderende artene som burde føle seg truet nå, ikke selve ballastvannbransjen.