Planlovutvalgets enkle løsninger

Av Helge Evju, styreleder Norges Skogeierforbund

Det er signalisert at regjeringen vil fremme forslag om endringer i Plan- og bygningsloven i løpet av våren. Utgangspunktet er planlovutvalgets lovforslag fra 2003. Det store spørsmålet er om regjeringen vil følge opp utvalgets forslag om at kommuneplanen skal regulere hvordan jordbruk, skogbruk, ferdsel og andre aktiviteter skal drives i kommunen.

Kommuneplanens arealdel er i utgangspunktet en oversiktsplan som skal avklare hva arealene i en kommune skal brukes til. Den har vist seg å være et godt redskap for å foreta en helhetlig vurdering av hvilke arealer som skal brukes til boliger, hytter, foretninger, offentlige formål og lignende, og hvilke arealer som skal sikres som landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder). Dette er i utgangspunktet en krevende oppgave der kommunepolitikerne står overfor mange og vanskelige avveininger mellom ulike interesser.

Mer detaljert planlegging av hvordan arealene skal brukes er i dag forutsatt å skje gjennom reguleringsplaner. I LNF-områdene er jord- og skogbruk og andre aktiviteter regulert av sektorlover. Avveiningen mellom de ulike interessene skjer dermed gjennom naturvernlov, friluftslov, skogbrukslov, jordlov m.m.

Planlovutvalgets forslag til ny plan- og bygningslov bryter med dette prinsippet. Forslaget innebærer at en gjennom kommuneplanen skal kunne bestemme hvordan skog og andre utmarksarealer skal forvaltes. Dette skjer ved at en på kommuneplankartet avgrenser hensynssoner (for biologisk mangfold, kulturvern, kulturlandskap, naturvern, friluftsliv, m.m) og gir bestemmelser for å ivareta hensynene. Også utenfor hensynssonene skal det kunne gis bestemmelser som regulerer forholdet mellom landbruks-, frilufts- og naturverninteressene.

Gjennom dette opplegget vil en kommune på oversiktsplannivå kunne gi detaljerte og vidtgående regler om hvordan en grunneier skal drive næring på sin eiendom.

Bestemmelsene vil både kunne gå ut over og bryte med det regelverk skogbruket i dag må forholde seg til. I Skogbruksloven og Levende Skog-standarden, som praktisk talt hele norsk skogbruk er sertifisert etter, er det detaljerte regler for hvordan skogeier skal ta hensyn til bl.a. biologisk mangfold og friluftsliv. Regelverket er et resultat av omfattende prosesser og er basert på et solid skogbruksfaglig og miljøfaglig grunnlag.

I et viktig friluftsområde krever dette regelverket at skogeieren må ta bestemte hensyn til de friluftsverdiene som finnes der. Tilsvarende er tilfellet i områder av stor verdi for biologisk mangfold. I edellauvskog, sumpskog, fjellskog og i kantsoner mot myrer, vann og vassdrag er det for eksempel egne regler for hvordan skogen skal drives for å ivareta det biologiske mangfoldet. Det er også egne regler for hvordan hogst skal skje i furuskog og i granskog under forskjellige forhold.

Skogbrukets regelverk forutsetter også at det blir foretatt miljøregistreringer for å kartlegge arealer som har livsmiljøer som er viktige for arter som kunne være truet hvis det ikke ble tatt spesielle hensyn. Med utgangspunkt i disse registreringene blir det etablert et nettverk med nøkkelbiotoper som skal forvaltes for å sikre artene egnete livsmiljøer. Da det er definert 29 ulike livsmiljøer med spesielle krav til skogen, må både avgrensning og forvaltningsregler vurderes for hver enkelt nøkkelbiotop

Ønsker myndighetene å legge restriksjoner på skogbruket ut over dette, skjer dette i dag enten gjennom Naturvernloven eller gjennom reguleringsplaner etter Plan- og bygningsloven. I begge tilfeller skjer dette etter omfattende prosesser der en etter en faglig og politisk vurdering avgrenser områdene og fastsetter regler for hvordan det enkelte området skal forvaltes.

At kommunen i oversiktsplanleggingen skal kunne bestemme at en skogeier skal ivareta verdiene på en annen måte, blir for lettvint og tilfeldig. I en oversiktsplanprosess vil det ikke være mulig å foreta de grundige faglige og politiske vurderingene som er nødvendig for å oppnå gode løsninger. Resultatet kan bli både store negative næringsmessige konsekvenser og dårlige miljøfaglige løsninger.

Mange i planleggingsmiljøet har lenge ønsket at de skal kunne regulere hvordan jord- og skogbruk skal drives i LNF-områder. De er tydeligvis ikke i stand til å se at det er behov for grundige faglige vurderinger for å kunne bestemme hvordan et areal skal skjøttes, og at slike vurderinger vanskelig kan skje gjennom kommunenes oversiktsplanlegging. For dem virker det helt greitt om det blir bestemt at alle områder som er registrert i naturtypekartleggingen legges ut som hensynssoner som skal bevares urør, og at resten av skogen i kommunen kun skal plukkhogges, til tross for at en mer grundig vurdering opplagt ville gitt et annet resultat.

I ulike former har derfor planlovutvalgets forslag vært en gjenganger i innstillinger fra ulike planlovutvalg i 25 år. Hver gang har imidlertid politikerne konkludert med at kommuneplanens arealdel ikke er et egnet verktøy for å regulere hvordan en næring skal drives. Norges Skogeierforbund setter sin lit til at også denne regjeringen konkluderer på samme måte.