Isolasjon av psykisk syke innsatte er uverdig

Innsatte med psykiske lidelser soner under uverdige forhold i norske fengsler. Isolasjonen de utsattes for gjør dem enda sykere. Ansvarlige myndigheter må iverksette tiltak for disse innsatte slik at de får et behandlingstilbud og at isolasjonen avbrytes. 

Av Aage Thor Falkanger, sivilombudsmann

I norske fengsler sitter det i dag innsatte med så store psykiske lidelser at de ikke klarer å fungere i fellesskap med andre innsatte. Forskning viser at 42 prosent av domfelte har en angstlidelse, 12 prosent er suicidale og 4 prosent har en pågående psykose (Cramer. V. (2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler. Kompetansesenteret for sikkerhets·, fengsels· og rettspsykiatri, Helse Sørøst, Oslo Universitetssykehus. Funnene i studien ledet blant annet til en felles rapport fra Kriminalomsorgsdirektoratet og Helsedirektoratet med tittelen «Oppfølging av innsatte med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer» (2016).)

Under besøk til fengsler kommer jeg ofte i kontakt med innsatte med tegn på psykiske lidelser i fengslenes restriktive avdelinger. Dette inkluderer personer som fengslene selv oppfatter som alvorlig sinnslidende, innsatte som har vært isolert på grunn av akutt selvmordsfare og personer med psykiske lidelser som er utelukket etter eget ønske.

Hva finner jeg?
I 2014 ble det første besøket til et fengsel gjennomført under mandatet jeg er gitt for å forebygge tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling av frihetsberøvede. En hel avdeling hos meg bestående av jurister, samfunnsvitere og psykologer gjennomfører grundige besøk til steder der noen er fratatt friheten. Etter hvert besøk skrives en rapport med beskrivelser av funn og anbefalinger. Rapportene er offentlige og kan leses på sivilombudsmannens nettsider. De fleste anbefalingene blir fulgt godt opp av ansvarlige myndigheter. Bruken av isolasjon mot personer med psykiske lidelser er likevel fortsatt uforandret til tross for hard og gjentatt kritikk av soningsforholdene, nå sist også fra FNs komite mot tortur (CAT).

Det er dessverre flere fengsler vi har besøkt der forholdene for psykisk syke er under enhver kritikk. Behandlingen bryter med internasjonale standarder og retningslinjer. Ved alle restriktive avdelinger vi har besøkt er de innsatte alene på cella i 23 timer i døgnet. Noen er i luftegård med andre medfanger i en time, andre er i luftegården alene.

I Åna fengsel er jeg bekymret for et urovekkende høyt antall isolerte innsatte, inkludert personer med psykiske lidelser. Mangel på personell gjør at innsatte som fryktes å ville forsøke å begå selvmord, settes på sikkerhetscelle uten å ha forsøkt andre tiltak først. Dette er en gruppe innsatte som burde tilbys samtaler og den menneskelige kontakten de egentlig trenger, framfor en celle med glatte betongvegger, støpt seng og et hull i gulvet for avtrede.

På Ullersmo fant vi innsatte med store psykiske lidelser og lavt funksjonsnivå som ble jevnlig isolert over lang tid i fengselets restriktive avdeling. Manglende behandlings- og aktivitetstilbud kombinert med dårlige fysiske forhold ved avdelingen medførte at mange ble dårligere av å oppholde seg i isolasjon.

Ved avdeling G på Ila finnes en gruppe innsatte som er så psykisk syke at de sitter isolert under uverdige forhold over lang tid. I motsetning til andre fengsler har Ila fått midler til å etablere et eget team som skal bistå med å aktivisere de psykisk syke. De fleste mangler likevel et forsvarlig behandlingstilbud, og mange blir sykere av å sone i isolasjon ved avdeling G.

Ved Bergen fengsel er det også et høyt antall isolerte. Flere har store psykiske lidelser og fengselet har begrensede muligheter til å tilby disse et forsvarlig helsetilbud. I tillegg har fengselet en stor mottaksavdeling der innsatte i praksis sitter under isolasjonslignende forhold over lengre tid. Mange er ute av cellen bare en time hver dag. Den eneste kontakten med andre mennesker er når betjentene vekker om morgenen, serverer middag og foretar rask sjekk av om alt er greit før nattrunden tas. Innsatte som soner ved avdelingen forteller om de store påkjenningene ved å sitte isolert, og enkelte har fått påvist isolasjonsskader som følge av oppholdet.

Soningen bryter med internasjonale standarder
Hva slags mennesker skaper vi i fengsel og hva utsetter vi samfunnet for når de slipper ut igjen etter endt soning?

Bruk av isolasjon er et inngripende tvangstiltak, og personer med psykiske lidelser er særlig sårbare for umenneskelig eller nedverdigende behandling når de er helt utelukket fra fellesskap. Flere internasjonale konvensjoner og standarder for behandlingen av innsatte omhandler derfor spesielt psykisk syke, og forbyr bruk av isolasjon av denne gruppen hvor det kan medføre en forverring av den innsattes psykiske helse.

Under besøk til fengsler har jeg møtt innsatte som i praksis har sittet isolert over måneder, og i noen tilfeller flere år. Felles for mange av disse er at det på grunn av sikkerhetsrisiko kreves store personalressurser å aktivisere dem. De er derfor sjeldent ute av cella og har begrenset kontakt med andre mennesker. For flere kan det settes spørsmålstegn ved om bruken av isolasjon er den utløsende årsaken til deres psykiske lidelse, noe som i enkelte tilfeller igjen kan medføre langvarig isolasjon.

Flere av disse innsatte vil ikke ha kontakt med fengselshelsetjenesten, og helsepersonell sier de har vansker med å tilby helsehjelp til tross for gjentatte forsøk.

Kasteballer
Gjennomgang av vedtak, logger og rapporter viser at det er mange i denne kategorien innsatte som går frem og tilbake mellom fengsel og spesialisthelsetjenesten. Etter korte opphold i psykisk helsevern kommer disse menneskene ofte tilbake til isolasjon i fengslene uten behandlingstilbud.

Fengsler rapporterer selv at dette er en gruppe innsatte som lever under det som kan kategoriseres som umenneskelige forhold. Behandlingen av disse menneskene er uverdig, og ansvarlige myndigheter må iverksette tiltak slik at de får et behandlingstilbud og at isolasjonen avbrytes.

Til redaksjonen: Denne kronikken kan fritt benyttes. Evt spørsmål rettes Anette Hansen, kommunikasjonssjef, Sivilombudsmannen. anh@sivilombudsmannen.no /97515708