Stornemndvedtak - afghanske borgere

11.07.2007:
Utlendingsnemnda (UNE) har nå fattet vedtak etter stornemndmøtene der to klagesaker fra afghanske borgere, som begge kun har tilknytning til sikkerhetsmessig ustabile områder av hjemlandet, ble behandlet. Vedtakene får betydning (presedensvirkning) for tilsvarende saker som skal avgjøres i UNE og Utlendingsdirektoratet (UDI).

Stornemndas vedtak innebærer at UDIs avslag i de to sakene er blitt omgjort. Vedtakene kan anses som en videreføring av den praksis UNE har lagt seg på gjennom en rekke nemndmøtevedtak i den senere tid.

Etter anmodning fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet (AID), startet behandlingen av de to klagesakene fra afghanske borgere den 22 og 24 mai i år. Stornemnda er etablert for å behandle saker av prinsipiell betydning og bidra til å sikre likebehandling og avklaring knyttet til framtidig praksis. Stornemnda består av tre nemndledere og fire lekfolk, hvorav to er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner, én fra Juristforbundet og én fra AID/UD.

Det prinsipielle spørsmålet stornemnda har vurdert, er om afghanske borgere som kommer fra sikkerhetsmessig ustabile områder av landet og som ikke har individuelle beskyttelsesbehov, kan henvises til sikkerhetsmessig stabile områder av landet (relokaliseres) til tross for at de ikke har tilknytning dit.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har anbefalt at personer som kun har tilknytning til ustabile områder av Afghanistan, blir gitt oppholdstillatelse også i de tilfeller der de ikke har individuelle beskyttelsesbehov. Til grunn for anbefalingen fra UNHCR ligger en vurdering av den betydning som (stor-)familie, klan og lokalsamfunn har i det afghanske samfunn.

Presedensvirkninger

Av stornemndas vedtak fremgår at de har følgende presedensvirkninger:

• Stornemnda mener på generelt grunnlag at i saker der utlendingsforvaltningen vurderer bruk av relokalisering (retur til annet område i hjemlandet enn der man kommer fra) er det gode grunner for at listen for å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag bør legges lavere enn hva som ellers er tilfelle.

• Stornemndas flertall (5 medlemmer) mener at i dagens situasjon i Afghanistan kan bruk av relokalisering til områder hvor man mangler effektiv tilknytning kun skje unntaksvis.

• Stornemndas flertall (4 medlemmer) mener at så lenge UNHCR har en så dominerende rolle som kilde for landinformasjon i Afghanistan må deres anbefalinger normalt følges.

I begge sakene vises det til at det prinsipielt sett kan forekomme tilfeller der det kan være anledning til å fravike UNHCRs anbefaling vedrørende relokalisering. Det er imidlertid stornemndas oppfatning at relokalisering i dagens situasjon i Afghanistan kun kan skje unntaksvis. En forutsetning må være at asylsøkeren kan sies å ha særskilte personlige forutsetninger for slik relokalisering. Stornemnda nevner som eksempel på slik forutsetning høy og relevant utdannelse eller arbeidserfaring som innebærer at vedkommende besitter en særskilt kompetanse det vil være etterspørsel etter på arbeidsmarkedet på det sted relokaliseringen skal skje.

Den ene av de to sakene som ble behandlet i stornemnd gjaldt en afghansk mann med seks års utdanning og flere års arbeidserfaring, mens klageren i den andre saken ikke hadde noen form for utdanning, og liten arbeidserfaring. En nærmere presisering av i hvilke tilfeller UNHCRs anbefalinger kan fravikes må avklares gjennom praksis.

Stornemnda gir videre uttrykk for sin forståelse av uttrykket ”tilknytning” eller ”effective links”. UNHCR benytter uttrykket ”effective links” som kriterium for når relokalisering kan finne sted, og nevner særskilt (stor-)familie og stamme/klan og lokalsamfunn. Av stornemndas vedtak fremgår at hvorvidt den enkelte asylsøker kan sies å ha tilknytning til et område, vil måtte bero på en konkret vurdering. De forhold UNHCR uttrykkelig nevner vil være de mest sentrale, men kan samtidig ikke anses som uttømmende. Andre relevante momenter kan for eksempel være botid og arbeid på andre steder enn opprinnelsesstedet. Hvilken vekt de ulike momenter bør tillegges vil også kunne variere avhengig av hva slags sted det er aktuelt å relokalisere til. Det sentrale vil uansett være tilknytningens kvalitet, om tilknytningen er effektiv i den forstand at den får reell betydning for klageren, sett i relasjon til den sikkerhetsmessige og humanitære situasjon på stedet.

I vedtakene er det slått fast at vektleggingen av UNHCRs anbefalinger avhenger av flere forhold. Det vises for det første til at det skilles mellom anbefalinger som er basert på sikkerhetsmessige betraktninger og anbefalinger som er basert på humanitære vurderinger. Utlendingsforvaltningen har stilt seg friere i forhold til anbefalinger basert på rene humanitære vurderinger, enn anbefalinger om beskyttelse av sikkerhetsmessige grunner. Stornemnda viderefører dette skillet i vektleggingen.

Vedtakene viser for det andre til at vektingen avhenger av hvor klare anbefalingene er, og anbefalingenes antatte faglige kvalitet. I dette ligger at det tas hensyn til omfanget av UNHCRs tilstedeværelse og arbeid i asylsøkerens hjemland, samt eksistensen av alternative kilder og andres faglige vurderinger av situasjonen. Stornemnda anser det som rimelig klart at UNHCRs fraråding av relokalisering uten tilknytning ikke bare knytter seg til humanitære forhold, men også sikkerhetsmessige betraktninger. Stornemnda mener imidlertid at de sikkerhetsmessige problemene for personer som tar opphold på sted der de ikke har tilknytning, ikke er av slik karakter at de omfattes av Norges folkerettslige forpliktelser.

UNE og UDI vil behandle klager fra afghanske asylsøkere i tråd med stornemndas vedtak. Dette gjelder også eventuelle anmodninger om omgjøring.

De fleste afghanersakene blir ikke berørt av stornemndvedtakene

Det presiseres at vedtakene etter stornemndmøtene bare har virkning for et mindretall av de afghanske asylsøkerne som nå oppholder seg i Norge. Også for de afghanere som kun har tilknytning til ustabile områder av landet, må sakene fortsatt vurderes individuelt.

Stornemndvedtakene får ikke betydning for følgende grupper, da disse allerede blir innvilget tillatelse i Norge:

• Personer som har et individuelt beskyttelsesbehov. En individuell og fremtidsrettet vurdering av hvilke reaksjoner den enkelte vil risikere ved retur er avgjørende. UNHCRs anbefalinger ligger her til grunn.
• Personer som vil være særlig sårbare ved retur til Afghanistan. Dette gjelder eksempelvis kvinner, barn, barnefamilier, eldre og personer med alvorlige helseproblemer. Også her ligger UNHCRs anbefalinger til grunn.

Utover dette får stornemndvedtakene heller ikke betydning for personer som har tilknytning til sikkerhetsmessig stabile områder i Afghanistan. Disse områdene omfatter store deler av det sentrale, nordlige og vestlige Afghanistan. Arbeidsføre menn uten individuelle beskyttelsesbehov og med tilknytning til slike områder, vil fortsatt få avslag på sine søknader. Også denne praksisen er i tråd med UNHCRs anbefaling.

Rundt 6000 afghanere har lovlig opphold i Norge i dag, og flesteparten av disse har fått tillatelser etter søknader om asyl. UNE har til nå mottatt rundt 1500 klagesaker fra afghanske borgere som har fått avslag på sine søknader hos UDI. Nærmere 1100 av disse klagene er til nå behandlet, og i overkant av 900 har fått endelige avslag. I tillegg har UNE behandlet et stort antall anmodninger om omgjøring. Norske utlendingsmyndigheter har de siste par årene innvilget over 80% av asylsøknadene fra afghanske borgere.

Kontaktperson i UNE: Dir. Terje Sjeggestad, Tlf. 900 55 384

UTLENDINGSNEMNDA
Besøksadresse: Stenersgata 1 B/C Tlf: 21 08 50 00 Faks: 21 08 50 01 Org.nr: 9820 19095
Postboks 8165 Dep. 0034 Oslo Internett: http://www.une.no Bank: 7694.05.02302